"
<!-- google_ad_section_start -->Slanger generelt<!-- google_ad_section_end -->
Slanger generelt
Published by Jabbe Mann
27-01-2008
Standard Slanger generelt

Slanger.

Dette er en rent faktabasert tekst og har ikke noe med slangehold å gjøre.

Utvikling:

Slanger utviklet seg fra varanliknende øgler i slutten av juratiden, for ca 130 millioner år siden. De levde da i vann og mistet lemmene for å enklere kunne bevege seg. Øyelokkene ble sammenvokst til ett øyelokk som dekker hele øyet og kalles for brillen. Dette for beskyttelse mot saltvann. Fossiler er ikke kjent fra før krittiden, Dinylisia er det første fossil, funnet i Patagonia. Den er en to meter lang slange.

Anatomi:

Brystbeinet mangler, noe som gjør at magen kan utvide seg mye, noe som igjen gjør at magen kan romme store og flere byttedyr.
Fordøyelsen hos ugiftige slanger går langsommere enn hos de giftige, da komponenter i giften har noe å si. Magesyren til slanger er meget sterk og kan bryte ned metall. Derfor fordøyer slanger knokler, pigger, eggeskall og tenner uten problemer. Dette skilles ut som hvitaktig masse ved avføringen.

Tidligere delte mann slanger inn i fire hovedgrupper ut i fra tannsettingen:
1: Solenoglypha - Slanger med rørformede gifttenner, som hoggormer og gruveormer.
2: Proteroglypha - Slanger med fremstilte furete gifttenner, som havslanger og giftsnoker.
3: Aglypha - Slanger uten gifttenner, som pytonslanger, boaslanger og de fleste snoker.
4: Ophistoglypha - Slanger med bakstilte furete gifttenner, som boomslange og mangrovesnoker.

Slanger kan ha tenner både i kjevene og i ganen:
1: Kjevetennene sitter i rekker på beina i overkjeven (maxillare og premaxillare) og i underkjeven (mandibulare)
2: Ganetenner sitter i knokler i munntaket og mellomkjeven (pterygoid og palatinium).

I motsetning til hva mange tror, hektes ikke kjevene ut av ledd når de svelger et bytte. Kjeven er forbundet med kraniets bein med en langstrakt, bevegelig knokkel (transversum), og på midten er de to kjevebeina forbundet md et tøyelig bånd, slik at de kan spiles langt fra hverandre.

Slanger har åpen tinnighule samtidig som hjernehulen er liten. De mangler skulderbelte, urinblære og mellomgulv. Den venstre lungen mangler enten helt eller er kraftig redusert og direkte forbundet med pusterøret uten å gå veien om bronkiene.
Den høyre lungen kan være eget utviklet og når hos noen arter nesten til anus. På grunn av at slanger mangler den ene lungen, har de veldig dårlig kondisjon og blir fort slitne.

Ryggraden består av ryggvirvler som kan variere fra 200 og opp til 900 (400 er mer vanlig). Med unntak av de to første, axis og atlas, er alle forsynt med ribbein.

Hørselorganet mangler trommehinne, trommehule og eustakisk rør. Av de små beina finnes bare columella som er vokst sammen med ambolten.
Siden slanger oppfatter lyd som markvibrasjoner i bakken, kan ikke skille lyd fra andre trykkvariasjoner.

Tungen er ikke et sanseorgan som mange tror, men brukes til å frakte luktende partikler til analyse i Jacobsons organ. Enkelte klatresnoker er av veldig få slanger som har binokulært syn, ellers er synet hos slanger redusert.

Hjertet har tre kamre og ufullstendige skillevegger, som betyr at veneblodet blander seg mer eller mindre med arterieblodet. Formen til hjertet er tydelig avlang og asymmetrisk. Høyre forkammer er mer utviklet enn det venstre og er hos noen arter dobbelt så stort.

Slanger mangler osteodermer, som er beinplater i huden. Disse forekommer hos blant annet krokodiller.

Slanger vokser hele tiden, hele livet. I motsetning til oss mennesker og andre dyr, vokser ikke huden med slangen, og må derfor skiftes med jevne mellomrom når slangen vokser. Dette gjøres ved at det skilles ut lymfevæske mellom det nye hammet og det gamle, slik at de skilles fra hverandre. På grunn av dette kan man se når en slange skal skifte ham, fordi lymfevæsken farger øynene blålige. Hammen felles ved at skinnet sprekker opp ved munnen, slangen skraper så av seg hammen på rue gjenstander. Tynne, lange slanger skifter oftere ham enn kortere, tykkere slanger.
Melanisme, dvs. mørk farge, er nokså vanlig, og den nærmest svarte “drakten” skyldes da et stort antall melanoforer i huden.
Albinisme er meget sjelden blant slanger. Mye av grunnen til det er at albinoer sjeldent overlever særlig lenge da de skiller seg ut og blir fort oppdaget av rovdyr.

Motgift:

Motgift fremkalles ved at gift blir sprøytet inn i en organisme. Motgiftene kan enten samle seg opp i selve cellene som fremstiller dem, eller bre seg i de organiske væskene der det er lett å oppdage dem. I de fleste tilfeller finnes motgiftene i blodserumet som er den væsken som blir igjen etter at blodlegemene er fjernet. Immuniseringskjemien er basert på en arbeidsmåte som kalles for serologi.
Man får motgift ved at gift fortynnet med kalsiumhypokloritt sprøytes inn i unge hester. Hester blir brukt da det har vist seg at de kan fremstille store mengder serum, men det skal nevnes at man har begynt å bruke sauer, da noen får allergiske reaksjoner av motgiften som følge av allergi mot hester.
Man begynner med å sprøyte inn små mengder som så økes etter hvert, samtidig som giftinnholdet økes. Når dyret er i stand til å tåle giftmengder som ellers ville vært dødelig, tapper man bld for å fremstille serum. Dette serumet kan anvendes både forebyggende og som behandling.

Kobragiften har flere gunstige egenskaper; den inneholder en analgetisk faktor som nedsetter smerten ved kreftsykdommer og sinker utviklingen av e nkelte kreftformer, men kan desverre ikke helbrede dem. Kobragift inngår også i visse behandlingsmåter vd høyt blodtrykk og epilepsi.

Gift:

Slange gift er bygd opp av spytt, proteiner og enzymer. 25 av proteinene er kjent for sin enzymatiske virkning. Alle slanger har godt utviklede spyttkjertler, de såkalte labialkjertler. Slangegift deles inn i blodgift, cellegift og nervegift.

De viktigste bestanddeler av giften er:
Hemorarrgin - som ødelegger veggene i de finere blodårene, hvilket gjør at blodet flyter ut i det omgiende vev.
Hemotoxin - som ødelegger de røde blodlegemer.
Neurotoxin - som virker på sentralnervesystemet. Dette medfører asfyksi når nervene som kontrollerer hjerte- og lungefunksjonen slutter å virke.
Thrombose - som forårsaker en klumping av blodet i blodårene som kan sammenlignes med blodpropp.
Cytotoxin - som ødelegger både cellevev og røde of hvite blodlegemer.
Phospholipase - som ødelegger cellemembraner.
Protease - som oppløser vev til en flytende masse.
Hyaluronidase - som fremmer spredningen av giften fra bittstedet og utover i kroppen.

Giften til giftsnokene, Elapidae, gir vesentlig skade på nervesystemet. Ytre skader ved bittstedet og også indre skader er små, mens giften til hoggormene, Viperidae og Crotalidae, gir synlige og følbare virkninger som, sterke smerter, sterke hevelser, misfargninger av huden, koldbrann liknende oppløsning av hud og vev ved bittstedet, blodstyrtninger på bittsted, munnhule og indre organer som tarmvegger og magesekk.
De gifter som blod og blodåresystemer virker til tross for sine uhyggelige lokale effekter, langsommere og gir bedre tid for effektiv behandling.

India og Burma har de fleste dødsfall forårsaket av slangebitt, beregnet til henholdsvis 15,4 og 5,4 pr. år pr. 100 000 innbyggere. Mye grunnet at folk går barbeint, særlig i risåkrene. Det kan nevnes at det hvert år blir bitt 5 millioner mennesker, 40 000 av de dør og 12 000 av dødsfallene skjer i India. Blant de farligste slanger finner vi Russelviper Daboia russelii, Efanen Echis carinatus, kobraer Naja og puffadder Bitis arietans, mens vi blant de giftigste slanger finner taipaner Oxyuranus, tigerslanger Notechis, mambaer Dendroaspis og brunslanger Pseudonaja

Ved bitt av en hoggorm (Viperidae), regner man med at det i 20% av tilfellene overhode ikke blir injisert gift. Man har konstatert ved en klinisk undersøkelse av 824 tilfeller hvor pasienten var bitt av en hoggormart, at 53% av de angrepne ikke viste noen tegn på symptomer eller tegn på forgiftning.

Atskilling:

Det er som regel meget vanskelig å skille hanner og hunner blant slanger. Voksne hanner er ofte mindre enn hunnene, men halen er lenger og mer voluminøs. Hos noen få arter forekommer morfologiske forskjeller, som for eksempel hos den gassiske bladsnutesnoken Langaha madagascariensis fra Madagaskar, der det skjellete vedheng på snuten er kjegleformet hos hannen, men bredt og bladformet hos hunnen, derav navnet. Mer vanlig er det med forskjeller i skjellstrukturen. I mange tilfeller har hannen flere skjellplater under halen og færre under buken enn hunnen.
Andre tilfeller er hos trynesnoken Heterodon nasicus er øynene av forskjellig størrelse, og hos flere kvelerslanger er det sporene på hver side av kloakkåpningen som ikke er like store hos hunnen og hannen.

Formering:

En del arter i snokfamilien (Colubridae), og giftsnokfamilien (Elapidae), de fleste havslanger (Hhydrophiidae), og nesten alle hoggormer (Viperidae), og gruveslanger (Crotalidae) er levendefødende (ovovivipare).

De aller fleste slangehunner mister interessen for eggene så snart de er lagt, men hos noen få arter ruger moren ut eggene ved å kveile seg rundt dem, dette gjelder først og fremst pytoner. Selv om mødrene hos visse arter tar seg av eggene, blir ungene som regel overlatt til seg selv etter klekkingen. Noen mødre hos veldig få arter passer på ungene til demmes første hamskifte, som blant annet klippepyton Python sebae og kongekobra Ophiophagus hannah.

I tempererte strøk får slangene normalt ett kull om året, mens hos noen slanger som lever på nordgrensen og lenger nord formerer hunnen seg bare hvert annet eller tredje år. Dette gjelder blant annet vår hoggorm Vipera berus.


Familiene:

Det finnes 2911 slangearter fordelt på 12-18 familier, det kommer an på hvem herpetolog du er enig med da mange setter to familier i en familie. I denne teksten vil jeg ta for meg de mest vanlig familiene.


Falske Ormelanger Leptotyphlopidae

Denne familien utgjør sammen med familien Typplopidae (Ekte Ormeslanger) overfamlien Scolecophidia. Leptotyphlopidae har bare to slekte; Anomalepis og Leptotuphlops, der Anomalepis bare har en art, mens Leptotyphlops har rundt førti. Den eneste arten i slekten Anomalepis er A.mexicana, denne skiller seg ut fr den andre slekten ved at den har flere skjellrekker rundt kroppen og ved å ha et par tenner i overkjeven. Utbredelsesomsådet strekker seg mellom Asia, Afrika og Amerika.

De falske ormeslangene lever i jordens overflatelag og har et robust hode som dem bruker til å grave med. I tørkeperioder graver de seg meget dypt ned og går kanskje i dvale. Slangene i denne familien er harmløse, men visse infødte trur at piggen på halen er giftig og er redde for dem. NAvnet Leptotyphlopidae er gresk og betyr "bitte liten og blind". Bitte liten fordi disse slangene er ganske små, den største er Leptotyphlops albifrons som kan bli 37cm lang. Blind fordi de er nesten blinde, men kan skille lysvariasjoner.

De falske ormeslangene er ensfarget, oftest brun eller beige, undersiden er oftest rosa. Kroppen er glatt, sylindrisk og helt dekket av skjell, disse slangene mangler bukplater. Hodet er rundt og butt, der kranieknoklene er sammenvokste, noe som gjør hodeskjellettet krafitg og lettere tilpasset til graving.

Det finnes spor etter beklemmer og bekkenpart, der lårbeinets rest viser seg som en spore ved kloakkåpningen. Det er bare underkjeven som har tenner, untatt Anomalepis mexicana som har et par tenner i overkjeven. Disse slangene er ovipare og hunnen legger i gjennomsnitt fire meget avlange egg.


Ekte Ormeslanger Typhlopidae


Familien omfatter bare tre slekter, hvorav Typhlops har 164 arter, mens de amerikanske Helmiuthopis og Typhlopis bare har henoldsvis fem og en art. Slangene i denne familien har samme ytre morfologi som de falske ormeslangene, men er større. De fleste artene er riktignok under 20cm lange, men den afrikanske arten Typhlops humbo kan bli rundt 75cm lang. På grunn av sitt tynne og slanke utseende, går disse slangene ofte under navnet "blyantslanger". Navnet Typhlopidae er gresk og betyr blind.

Anatomien hos de ekte ormaslangene eer så avvikende fra slangers at mange forskere henfører dem til øglene.
Overkjevebeinet er fast og står vinkelrett på kraniet, noe som e enestående blant slanger. De små tennene på overkjevebeinet står dermed på tvers av- og ikke langs med- hodets akse. Underkjeven mangler tenner, noe som er motsatt av det vi finner hos de falske ormeslangene.
Kroppen har den samme diameteren i hele sin lengde, noe som gjør det umulig å si hva som er hode og hale når slangen ligger urørlig. Selv i skjellettets bygning er det ingen forskjell mellom hode, halsen og halen.

De ekte ormaslangene har giftkjertler av temporal type, men fordi munnen er så liten, og at det ikke finnes tenner i underkjeven og tennene på overkjeven er små, kan de bare bite og lamme små dyr som insekter, mark og larver.


Kvelerslanger Boidae

Her er det mye uenighet blant forskere. Mange mener at pytonslanger og boaslanger fordeles i to egne familier, mens andre mener at de er to underfamilier av Boidae. I denne teksten fremstiller jeg dem som to underfamilier, Pythoninae og Boinae.

Kvelerslangene er primitive slanger, noe som kommer til uttrykk ved at de har bevart en del primitive trekk, i første rekke rudimenter av bukbelte og baklemmer, mens de fleste andre slanger mangler disse bygningstrekk. Baklemmene er redusert til to små kloliknende utvekster, sporer. Disse blir brukt under parring av hannen til å stimulere hunnen.
I bekkenbeltet kan man til tross for dets reduksjon identifisere både bekkenbein, hoftebein og skambein, men hos slektene Casarea og Bolyeria mangler erhvert spor av bekkenbltet. Disse to slektene har også innsutt et ekstra ledd i overkjevebeinet som derved deles i en fremre og bakre del, noe som ikke finnes hos noen andre slanger. Kvalerslanger har, med unntak av slekten Ungalia, to fullstendige lunger.

Kvelerslanger dreper som navnet sier, med kveling. De hogger til et bytte og kveiler seg rundt dem og klemmer til. Hver gang byttedyret puster ut klemmer slanger hardere til. Mange tror at bein knekker i kroppen, noe som ikke er tilfelle. All kraften erfordelt over hele byttedyret og det dør ved at lungene ikke klarer å utvide seg. Dermed dør byttedyret ved kveling. Man har forsøkt å måle hvilke krefter det er inne i kveilene, og man kom fram til at når en stor nettpyton kveler, er det som om du skulle ha tre store skolebusser liggende oppå deg.

Mange kvelerslaner har over og langsmed overleppen flere varmefølsomme groper. Disse kan oppdage varmeforskjeller på 0,026 grader.

Underfamilien Pythoninae (pytonslanger) skiller seg fra boaslangene Boinae ved to anatomiske trekk; de legger egg i motsetning til boaslangene som føder levende unger, og de har en knokkel over øyet som boaslangene mangler. Det største medlemmet av Pythoninae er nettpytonen Python reticulatus som kan bli opp mot 10m lang, mens det største medlemmet i Boinae er anakondaen Eunectes murinus som også blir rundt 10m lang, men veier mye mer, opp til 500kg, noe som gjør den til verdens største slange.

Pytonslangene viser som nevnt før, mye omsorg for eggene sine. De kveiler seg rundt dem og ruger dem ut. En labarbeider ved Naturhistorisk Museum i Paris fikk en ide om å måle temperaturfoskjellen i terra og inne i kveilene. Det ble en ganske så stor overraskelse. Det viste seg at eggene holdt en temperatur på 7 grader høyere enn selve terrariumet. Hos tigerpyton Python molurus kan temperaturforskjellen komme opp i 10-12 grader, mens hos de øvrige artene sjelden overstiger 5 grader. Hos klippepyton Python sebae var temperaturforskjellen mellom eggene og luften omkring 3-4 grader, mens den bare var 2 grader mellom eggene og gulvet de lå på. Eggene varierer fra antall mellom 10 og 100, og hunen ruger dem i 40-80 døgn.


Snoker Colubridae

Denne familien omfatter alene 2/3 av alle nålevende slanger, samlet i rundt 272 slekter med over 2000 arter. Mnge forskere velger å dele Colubridae inn i flere underfamilier, mens andre bare deler den opp i to: ekte snoker Colubrinae og furetannete snoker Dipsadomorphinae eller Boiginae.

Man mangler fossilt materiale for å kunne fastslå snokenes utviklingshistorie, men de har sannsynligvis utviklet seg fra tiflig tertiærtid i tropiske områder i Asia og Afrika. De finnes nå over hele verden bortsett fra de norligste deler av Amerika og Eurasia, og sørlige deler av Australia.

De fleste snoker er bakkelevende, men det finns klatrende, gravende og semi-akvatiske arter.

Snokene har lange kjevebein med tallrike tenner, og de fleste har partidekjertler som er delvis omdannede spyttkjertler, hvis sekret kan sies å være giftg, men som hjelper i fordøyelsesprosessen. En del arter har en reel spyttkjertelomdanning til gifkjertler, flere i antall og små, og disse artene har bakstilte furete giftenner Ophistoglypha, som kan transportere giften til byttedyrets vev. De furete gifttennene er plassert bakerst på kjevebeinet og har laterale eller antero-laterale furer. Antall gifttenner varierer fra art til art.
Giften er svak hos de fleste arter, og siden disse slangene mangler senebånd eller særlig muskelatur til å presse sammen giftkjertlene og tømme disse, blir giftmengden liten. Men det må nenves at noen få arter har en potensielt dødelig gift og kan være livsfarlige. Særlig giftig er boomslangen Dispholidus typus og lianesnoker Thelotornis sp.


Giftsnoker Elapidae

Denne familien inneholder rundt 192 utelukkende giftige arter, og er fordelt på rundt 34 slekter. Over halvparten av verdens giftsnoker er representer i Australia, der 100 av 170 slangearter stammer fra denne familien. Selv om de er nært beslektet til snokene kan de ikke betraktes som utviklede etterkommere av disse.

Noen arter har sterke farger på baksiden, noe som er uvalig blant langer, og man tror det skyldes at visse giftsnoker har for vane å reise seg å vise baksiden for motstandere de vil skremme, som f.eks. rovdyr. Disse slangene er for det meste markboende, men fire arter i slekten vann-kobraer Cyclagras sp er semi-akvatiske og lever i elver og innsjøer i Afrika. Noen arter, som f.eks. kongekobra Ophiophagus hannah er ophiopgae, noe som betryr at de nesten utelukkende ernærer seg av andre slanger.

Disse slangene er Proteroglyphe, dvs. at de har et par fremstilte furetegifttenner fremst i overkjeven. Den fremste av de tannbærende knokler i dette kjevebeinet er kort, men har et par mindre tenner bak hoggtennene. Lengden på denne knoklene varierer imidlertid og har sitt ene, mest avanserte ytterpunkt hos korallslangene Micrurus sp som bare har gifttannparet på den ytre knokkeldel.

Som regel er hodet lite atskilt fra kroppen, bl.a. mye mindre enn hos hoggormene Viperidae og gruveormene Crotalidae, og er dekket av store plater.

Giften er en aktiv nervegift som gjør at flere av artene henføres blant de dødligste av alle slanger, blant annet verdens giftigse slange, Innlandtaipanen Oxyuranus microlepidotus, som med sin gift kan drepe 250 000 mus, eller 100 voksne menn. Blant giftsnokene dominerer neurotixin og hemorrargin. Hos enkelte arter, som kobraene Naja for eksempel, inneholder giften et antikoagulint stoff som virker på offerets blod, slik at det hindrer det i å koagulere i opptil flere timer etter døden.

Virkningen av giften går meget fra bittene og over i hele kroppen på offeret, takket være et enzym som virker som en spreder hyaluronidase. Virkningen begynner ved at området rundt bittstedet blir følelsesløse, deretter inntrer en alminnelig døslighet, samtidig som offerets tunge, svelg og åndedrettssystem viser tegn på lammelse. Åndedrettet blir vanskligere og vanskligere for til slutt å opphøre helt. Som nevnt før er taipanene Oxyuranus sp blant verdens giftigste slanger, og kysttaipanen Oxyuranus scutellatus, har en virkning som gjør at blodet flyter raskere og letter, noe som medfører blødninger fra øyne, ører, munn, nese, negler og andre åpninger.


Havslanger Hydrophiidae


Denne familien består av 39 arter fordelt på 11 slekter, der alle er akvatiske slnger som med ett unntak lever i saltvann. Havslangene er utpreget marine, men noen arter pleier å gå opp elvemunninger på jakt etter fisk.

Det er ikke funnet fossiler av disse slangene, men gruppens opprinnelse må antakelig søkes blant kystboende giftsnoker Elapidae i det indonesiske øyrike.

Havslanger som aldri forlater havet har ikke den samme muligheten til å regulere kroppstemperaturen ved å forflytte seg etter teperaturforskjeller i det ytre miljø som landlevende slanger. Det er mulig at de går opp til overflaten for å sole seg.

Den dødligste art er rynkehavslangen Enhydrina schistosa. Man har vist ved laboratorieundersøkelser at 15mg av giften er nok til drepe 4000 mus, hver med en vekt på 25g. Den dødlige dosen fra rynkehavslangen for et mennesket er anslått til å være 1,5mg, hvilket er mindre enn 1/10 av av dødlog dose fra velkjente dødelige slanger som kobraer Naja og mambaer Dendroaspis Grunnen til at havslanger er så giftige er fordt de ernærer seg av fisk. De må være i stand til å drepe fisken i løpet av noen sekunder før fisken har svømt sin vei.

Lungen er voluminøs og kan lagre store mengder luft, noe som gjør at ankelte arter kan oppholde seg i hele to timer under vann. De fleste arter er levendefødende, med de arter som går opp på land er eggleggende. Eggene ville aldri overlevd i saltvann. Flathalene Laticauda sp er kjent for å gå opp på land for å legge egg.


Hoggormer Viperidae

Denne familien inneholder 49 arter fordelt på 11 slekter.
På grunna av sitt perfeksjonerte giftapparat betraktes representantene for hoggormfamilien Viperidae sammen med gruveormene Crotalidae som de mest utviklede av alle slanger. Det faktum at gifttennene er plassert fremst i munnen plasserer hoggormene blant de farligste slanger, for det gjør det enklere for dem å bite. Dessuten er giften meget aktiv.

De fleste hoggormer er bakkelevende, men noen arter er klatrende som trevipere Atheris sp, og noen er gravende som jordvipere Acractaspis.

Giften er uhyre hurtigvirkende på små, varmblodige virveldyr, og selv om de som oftest slipper unna i første omgang, kommer de aldri langt.
Denne familien har den slangen som både har verdens lengste gifttenner blant slanger og har det høyeste giftinnholdet. Gabnonviper Bitis gabonica kan få opptil 5cm lange giftenner og har mer gift enn noen annen slange, opp til 1000mg. Samtidig er denne slangen den tyngste og legste art i familien, med en vekt på opp til 8,5kg og en lengde på opp til 2m.

Hoggormgiften, som særlig angriper blodet, har en sammensetnig ikke så ulik andre giftslanger. Den inneholder mye proteinstoffer, er ravgul av farge og ha en konsistens som glyserin.
Så merkelig som det enn høres, inneholder giften ikke bare giftstoffer, men også antigiftstoffer. Disse, som ogsp kalles antigener, dulmer virkningene av giftstoffene. Det er antikoagulin, antihemotoxin og antihemorrargin. Imidlertid finnes disse giftstoffene i så små menger at det ikker er tilstrekkelig nok til å nøytralisere skadevirkningene.

Koagulinet, som er et ferment som kan sammenlignes med det som hvite blodlegmer produserer, virker på blodsystemet. Det får blodet til å koagulere og fremkaller dermed klumper av størknet blod som kan forårsake at offeret dør av blodpropp. Virkningen av koagulinet motvirkes imidlertid av hemotoxinet som ødelegger de røde blodlegmene ved å frigjøre hemoglobin. Videre forandrer hemorrarginet blodkarets vegger, og blodet strømmer ut i vevene. Neurotoxinet angriper nervesystemet. Når de går til hjernen kan de femkalle lammelser i ryggraden og lungene som kan ha dødlig utfall.


Gruveormer Crotalidae

Denne familien utgjør den andre familien av verden mest utviklede slanger, og inneholder 130 arter fordelt på ca. 7 slekter.

De skiller deg fra hoggormene Viperidae ved at de har et par varmefølsomme groper i overleppen. Disse gropene kan oppdage temperatursorskjeller på hele 0,003 grader!! Dette organ består av et ytre rom som er avskilt fra et indre rom ved en tynn hinne. Overhuden som dekker disse to rommene er fulle med nerveender. Det var flrst i 1937 at man oppdaget hva disse gropene blir brukt til.

Man kan dele inn gruveormene i to grupper etter om de har en "rangle" på halespisse. De to gruppene blir da klapperslanger Crotalus sp og Stistrirus sp og lanseslanger.


Laget av Jabbe.
Kilder: Bøkene "The Atlas of Snakes of The World"(Amazon.com: The Atlas of Snakes of the World: John Coborn: Books) og "Verdens Dyreliv", masse notater og egen kunnskap.
__________________
"I love my snakes!"
-Steve Irwin- The Crocodile Hunter
Article Tools

Closed Article

Emner
generelt, slanger

Article Tools
Visningsmoduser

Regler for innlegg
Du kan ikke starte nye tråder
Du kan ikke svare på innlegg / tråder
Du kan ikke laste opp vedlegg
Du kan ikke redigere meldingene dine

BB kode er
Smilier er
[IMG] kode er
HTML kode er Av
Trackbacks are
Pingbacks are
Refbacks are


LinkBacks (?)
LinkBack to this Thread: http://www.reptilfreaks.no/forum/slangefakta/5901-slanger-generelt.html
Skrevet av For Type Dato
huggormgroper - Kvasir This thread Refback 13-05-2010 13:16
Slange, blodgift - Kvasir This thread Refback 02-11-2009 22:14

Lignende tråder
Article Article Starter Category Comments Siste melding
Slanger og lyd? slizy Snoker 15 18-05-2010 17:47
salamandere generelt nyskjerrigper Frosker, Padder og Salamandere 3 31-07-2007 12:02
"Egg slanger" john Helse og sykdommer hos reptiler 15 25-10-2006 18:08
revesnok/dvale generelt straymond Helse og sykdommer hos reptiler 1 11-05-2005 14:14
slanger _riva_ Lover og regler 1 17-03-2004 16:24


Alle tider vises som GMT +1. Klokken er nå 19:44.


Powered by vBulletin® Version 3.8.2
Copyright ©2000 - 2019, Jelsoft Enterprises Ltd.
SEO by vBSEO 3.3.0
Reptilfreaks (c) Custom vBulletin Skin By: ForumMonkeys
no new posts