[Lewis]

Jeg visste ikke helt åssen jeg skulle legge fram problemet mitt så jeg bestemte meg for å gjøre det enkelt og greit.

Her er ståa.

Jeg elsker taranteller. Fantastiske dyr.
Derimot har jeg totalfobi for slanger. Kommer ikke i nærheten av dem.

Har hatt tre før, hovedsakelig Grammostola Rosea og Brachypelma smithi. Har en del erfaring og kan latinske navn på rams.

Jeg har ett temmelig kjært forhold til edderkoppene. Såpass er det faktisk at jeg sliter litt med å se hva andre ikke liker med dem. Det var meningen at jeg skulle flytte inn i ett kollektiv nå til helgen, men det har blitt utsatt pga mange ting.

De siste fem åra har jeg hatt store ønsker, planer og drømmer om å skaffe meg ett lite kryp igjen, tankene har vært på både Bracyphelma klaasi og Nhandu Kromatus. Endte opp på en Acanthoscurria Geniculata, eller Brazilsk hvitkne til slutt. Men det viser seg at en av jentene i kollektivet har arachnofobia og jeg får dermed ikke lov til å holde denne.

Jeg forstår ett par ting

- Det er forventet av meg som en voksen person å forstå og godta dette
- Det er en absolutt nulltoleranse for motargumenter på dette punktet
- Kollektiv er tydeligvis ikke noe for meg

Siden jeg har noe av den samme irrasjonelle frykten for slanger, brukes jo dette såklart for å hjelpe meg til å forstå hennes frykt. Men saken er den at jeg er sååå glad i disse edderkoppdyra at jeg ikke klarer å sammenligne, og jeg klarer heller ikke å forstå hva det er med edderkopper hun er så redd for. Jeg føler rett og slett at jeg mangler respekt for hennes frykt. Jeg forstår den rett og slett ikke, og jeg er GRETTEN for at jeg ikke får lov til å holde dyret mitt.

Så masse følelser som blusser opp her, jeg føler meg anklaget for å være umoden, barnslig og respektløs, samtidig som jeg bitter. Jeg har vurdert å finne ett annet kollektiv ja, for dette betyr SÃ… mye for meg.

Jeg setter pris på tilbakemeldinger av alle slag, men jeg håper og ønsker at dere klarer å la vær å være nesevise. Selv om det sikkert er veldig fristende. Jeg føler det virkelig som det er jeg som er dumt og teit her, men jeg klarer ikke å la vær. Det har gått fem år og nå skulle jeg liksom ENDELIG få ha en igjen.

[Psiv]

Hei Lewis.
Jeg har omtrent det motsatte problemet:
Jeg elsker øgler og slanger over alt på jord, men jeg er ekstremt redd for edderkopper.
Jeg er fullt klar over hvor irrasjonell denne frykten er, og tingen er at jeg i utgangspunktet ville vært veldig fascinert av disse dyrene..
Men nå er det nå slik at jeg ble veldig skremt av en edderkopp da jeg var ganske liten, og jeg kan love deg at den frykten sitter godt i!
Jeg kan prøve å forklare deg litt om hvordan og hvorfor:
Når jeg ser en edderkopp, er det ikke bare slik at jeg tenker: "iiik; en edderkopp, fy så ekkel den er altså!"
Jeg blir VIRKELIG skrekkslagen, jeg blir helt stiv i hele kroppen, og begynner å kaldsvette og klø inni hendene og på halsen. Om den kommer overraskende på meg, begynner jeg å hyle ukontrollert, og om den hadde sittet på meg, hadde jeg mer enn gjerne hugget av meg armen for å komme vekk fra den.
Det jeg synes er skummelt med edderkopper, er de lange, leddete bena, og de at de kan være så raske og uforutsigbare; man vet liksom aldri hva de kan finne på! (Selv om jeg innerst inne vet at den antageligvis er livredd for meg og bare vil komme seg vekk den også)
Jeg greier bare ikke å se på når de rører på seg, måten de beveger bena på får meg til å nesten svime av av redsel!
Om det føles på samme måte for jenta i kollektivet ditt, har jeg bare ett råd å gi deg: Ikke utsett henne for noe sånt!

Bare prøv å se for deg dette: En av de andre i kollektivet bestemmer seg for å skaffe en slange. Kanskje vedkommende har den et sted hvor du blir nødt til å se den hver dag; kanskje vedkommende har den på rommet sitt og du ikke aner noe om hva den foretar seg.
Men du er likevel ganske klar over at den er tilstede, og du er sikkert kjemperedd for at den skal rømme.
Og hva hvis den faktisk hadde rømt!
Hva om du hadde sittet i sofaen, og den plutselig hadde kommet krypende over skulderen din!
Akkurat det samme gjelder for jenta i kollektivet ditt.

Men jeg skal ikke si at jeg ikke forstår deg, Lewis; om jeg hadde bodd sammen med noen som ikke tålte synet av mine skjeggagamer, ville jeg synes at det var helt uutholdelig!
Antageligvis ville jeg ganske enkelt ha flyttet et annet sted..

[sirbjerke]

men man har jo private rom, å ingen har vel egentlig noe med hva du har der inne? er bare å holde døra lukket å en tarantell sitter jo som oftest i buret sitt å koser seg, så er jo ikke så vanlig at man tar den ut, hvis man ikke har en g.rosea og de man kan håndtere da å en slange er jo håndterbar å har vel litt lettere for å rømme vil jeg tro hadde det hvert meg, hadde jeg sneket inn dyra en sein kveld da veit de ikke at de er på rommet ditt, å det man ikke veit har man ikke vondt avhehe

[Lewis]

Tanken har streifet meg, for jeg kunne ha den i vinduskarmen, godt skult av to svære svarte gardiner. Men mest sansynligvis ville de funnet ut av det og da ville det blitt fullstendig månelyst.

Det er svært gode muligheter for at jeg kommer til å bo ett annet sted. Jeg bryr meg ikke så mye om at noen syns det er en ekstrem grunn å ha for å flytte, jeg VIL ha en edderkopp og ferdig med det. Nå har jeg tatt hensyn til morra mi lenge nok og flytter ut - da vil jeg ha en søt liten momsepels.

Det der med beina som rører seg kan jeg forstå til en viss grad. Jeg syns det er SINNSYKT fascinerende og en av grunnene til at jeg liker dem så godt. Samtidig syns jeg det er creepy på en god måte. Det gir meg ca samme følelse som da jeg gikk i spøkelseshuset på Tusenfryd for første gang. Skrekkfryd, med andre ord. Jeg tiltrekkes av det som er litt utenfor det normale, det gjør vi vel alle her inne, og kunne aldri hatt en katt istedetfor en tella. Samtidig kan jeg se for meg hvordan det oppleves når denne skrekken ikke er frydefull, men bare jævlig. Og det å se en stor, svart nasty bugger på kommoden din, snu hodet ditt ett sekund, så er den borte, og i det neste sekunder sitter den på skulderen din - til og med JEG hadde skvettet der!

Men problemet er sansynligvis løst. jeg må bare få tak i han som styrer med det andre kollektivet.

[Chixz]

Jeg har angst/fobi for humler (aner ikke om det har noen fancy navn).
Det her skyltes også en vond opplevelse da jeg var liten, og det sitter veldig igjen. Tidligere var det slik at jeg stivnet bare jeg så en humle på et bilde og fort flyttet blikket til noe annet for at tårene ikke skulle komme. Nå er det heldigvis ikke så ille.

Hele humlesesongen, sitter jeg anspent hver gang jeg hører noe som kan minne om en humle. Tenk om den kommer og stikker meg, tenk om, tenk om... Så om vinduet står oppe og det faktisk kommer en humle inn, stivner jeg først, sitter helt stille for at den skal gå sin vei, flyr den ikke ut vinduet da, får jeg panikkanfall, pulsen øker, tårene presser på, også løper så fort jeg kan ut av rommet, smeller igjen døra, kommer meg så langt vekk fra monstret som jeg kan før jeg begynner å gråte. Og er det så noen andre i huset som er hjemme løper jeg og huker tak i dem og ber dem å â€�FÃ… DEN VEKK! FÃ… DEN VEKK!!!â€�. Som regel blir jeg møtt med latter, også ender det med at en av stesøstrene min jager den ut fra rommet mitt, mens jeg sitter i et annet rom og knuger meg tett inntil kaninen min. Noen ganger har det nesten gått så langt at angsten min har utløst et katalepsianfall (ligner på epilepsi, bare man besvimer, orker ikke gå mer inn på det her), jeg merker i alle fall symptomer på at en anfall skal komme (prikker som setter seg på foran øynene svimmelhet, flash hvor jeg bare ser hvitt).
Er jeg ute klarer jeg å beherske meg litt mer, og sitter bare helt musestille, men hvis den kommer for nær kjenner jeg at tårene presser på og at panikken kommer krypende.

Jeg er verken redd for slanger eller edderkopper, eller andre leddyr. Jeg kan si at andre dyr er ekle, men jeg er ikke redd dem. Jeg har selv fundert en del på hva folk syntes er skummelt med edderkopper, og sliter veldig med å skjønne det. Jeg merker ofte at jeg tar veldig lett på andres frykt og sier, men den er jo ikke farlig, Posten din fikk meg faktisk til å tenke, en del. Tidligere har jeg tenkt at de fleste læres opp fra de er små til å frykte edderkopper, i alle fall oss jenter ved at mødre og tanter hyler å skriker over et dyr. Men vi skal også skille imellom redsel og fobi/angst. Angst er den dype frykten som gjør at man får panikkanfall og gjør at man kaldsvetter fordi man ser eller er oppi en situasjon man ikke trives i. Ofte er også angsten helt ubegrunnet annet enn med en enkelt episode. Jeg har aldri vært redd for veps eller bier, men jeg er fortsatt livredd for humler enda jeg vet at de er planteetere og at de faktisk også er bier. Enda jeg ble stukket av en veps to ganger her for noen uker siden gjorde ikke det at jeg ble det spor redd for dem, og jeg slår fortsatt til veps med bare hendene om de blir litt for innpåslitne. Kanskje vi alle sammen burde bli litt bedre til å respektere andres forbi/angst, jeg vet at jeg ikke har vært så flink, men likevel sitter akkurat nå og føler at jeg skal bli bedre.

For oss med fobier tror jeg vi skal bli litt flinkere til å prøve å møte frykten vår. For oss (ja jeg er jo der også) på sidelinja bør vi kanskje være der og støtte opp den med angsten/fobien slik at det blir lettere. For eksempel følte jeg meg kjempe flink da jeg tok et bilde av en humle, det var en kjempe stor seier for meg. Det var det også da jeg her i sommer tok i en død humle. Jeg var kjempe stolt. Derfor sårer det kanskje også veldig folk ikke skjønner hvor stort det egentlig er og sier â€�Ja vel…â€� eller â€�Døde humler er jo ikke farlige, jeg kunne da også tatt i den…â€�. Når jeg mener å støtte opp mener jeg også oss med fobi/anst litt slik at vi kan møte frykten vår. Da mener jeg ikke å presse for eksempel en med arachnofobi opp i et terrarie og tvinge personen til å håndtere en Grammostola rosea eller en annen tarantell for den saks skyld. Jeg har selv fått et dressingbeger med en humle helt opp i ansiktet (det føltes i alle fall slik) og det førte til et panikk anfall og at jeg gikk med nervene i høyspenn i to dager etterpå hvor jeg begynte å løpe bare jeg hørte summing eller så en humle (Bemerk: Personen som gjorde dette ante ikke at jeg hadde angst, og er tilgitt). Det jeg mener med å presse er heller ikke å si â€�Kom igjen ta på den da, ta på den, er du feig eller? Ta på den!â€� (dette kan også vries til situasjoner som ikke har med dyr å gjøre i det hele tatt). Men heller kanskje si â€�Kanskje vi skulle gjøre noe med dette? Jeg skal være her å støtte deg om du trenger hjelp.â€�

Oi dette innlegget begynner å bli veldig langt og har vel begynt å bevege seg mer og mer vekk fra temaet… Kanskje du burde prate med denne jenta direkte og se om hun faktisk sitter med en anst eller bare er â€�reddâ€� for dem. Også kan dere prøve å løse problemene derifra. Mulig det kan hjelpe med en terrarielås også, la henne se låsen og vis at man trenger en nøkkel for at den skal klare å komme seg ut. Denne metoden hjalp på moren min og søsknene mine når jeg skaffet mitt første edderkoppdyr (en skorpion), og nå godtar hun helt fint alle de andre dyrene, så lenge de holder seg bak glasset selvsagt.

	Norgespakke, Posten Om postsending og ansvar